Norske raser

Norsk elghund grå

Opprinnelse

Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Norsk elghund grå kan typemessig følges mange tusen år tilbake som en usedvanlig allsidig hund, en dyktig jakthund, særlig på elg og bjørn, og med utmerket evne til samarbeid.

Fra 1905 fikk Norge laget en standard for norsk elghund grå, og dermed fikk vi et stort forsprang i utvikling av rasen. Gjennom årene etter den tid har forskjellige detaljer på hunden blitt vektlagt, og vi kan i dag si at vi har en ensartet type.

Norsk elghund grå har vært et nasjonalt flaggskip når det gjelder de norske hunderasene, og den dag i dag er det en norsk elghund grå i NKKs logo. I dag er det et ustrakt samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland, både på jakt- og eksteriørsiden. Rasen er også stor i USA. Norsk elghund grå har de senere år blitt en naturlig del av familien, noe som gjenspeiler seg i gemyttet på dagens hunder. Den er en omgjengelig hund, trofast mot familien og særdeles samarbeidsvillig. Noe som vises godt når jegeren tar den med til skogs.

Myten om at en god jakthund skal være mannevond er heldigvis borte, og dagens norske elghund grå er som en hvilken som helst annen hund til daglig.

Norsk elghund grå er den største elghundrasen i Norge, og man kan si at populasjonen har økt i takt med elgbestanden, fra at det ble født 30 hunder per år på 1920-tallet til et par hundre på 1930-tallet. Rasen finnes på alle fem kontinent. De fleste eksemplarene er i Norge, Sverige, Finland og USA.

Bruksegenskaper

Norsk elghund grå har høy status som storvilthund, først og fremst på elgjakt, men det er nå som tidligere noen som bruker den til bjørnejakt. I Norge blir norsk elghund grå brukt både som bandhund og løshund, og etter at jaktprøvene kom har disse fått stor betydning for valg av avlshunder.

Kravene til en avlshund i Norge er 1. premie på jaktprøve for hanner og jaktpremie for tispene.

Kravene for norsk jaktchampionat er tre ganger 1. premie på løshundprøve i Norge under minst fire forskjellige dommere. Det skal være forskjellige dommere begge dager på 2-dags prøve. Minst to av premiene må være tatt på prøve arrangert av NEKF. Minst en av premiene må være tatt på 2-dagersprøve. To ganger Very good på utstilling etter fylte 15 mnd., under forskjellige dommere i Norge, Sverige eller Finland.

Eksteriør

Norsk elghund grå skal ha en stolt holdning og være lett i kroppen uten å være spinkel. Den må ikke bli for tung, og SKAL være kvadratisk.

Standarden har forandret seg svært lite siden den første i 1901, og idealet er det sammen som den gang. Dette viser seg i dagens avlsmål: "...særlig vekt på mørk maske, små ører, kvadratisk sterk kropp, høyt ansatt og godt krøllet hale midt over rygglinjen, god pels og farge (grå) uten sot, god vinkling og gode bevegelser".

Norsk elghund sort

Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Opprinnelse

"Svart elghund" er en gammel rase som har utviklet seg fra lokale spisshundraser i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og har eksistert som egen rase siden midten av 1800-tallet.

Den svarte elghunden er en typisk spisshund og den minste av elghundrasene. Det er en rolig, hengiven hund som knytter seg sterkt til familien. Rasen fremstår som uredd og psykisk sterk. Disse egenskapene var tidligere høyt verdsatt i tett dyrekontakt og på jakt etter bjørn.

Rasen har vist seg spesielt godt egnet som bandhund, og har gjennom systematisk avl blitt en spesialist innen denne jaktformen. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde den sorte elghunden betydelig utbredelse, særlig i østlige dalstrøk i Norge. Den ble brukt som elg- og bjørnehund.

Etter århundreskiftet ble svært mye av avlen på elghund i Skandinavia konsentrert om den norske grå, og den sorte kom mer og mer i bakgrunnen. Rasen var på midten av 50-tallet svært fåtallig, nærmest utdøende, da noen interesserte begynte å avle på de beste av de få hundene som fantes.

Dette førte til en jevn stigning i antall frem til i dag, og nå ligger det årlige registreringstallet av valper på mellom 90 og 150. Etter mange års skyggetilværelse er det nå en god stamme av sort elghund i Norge, selv om de fortsatt er "lillebror" i forhold til den grå.

Bruksegenskaper

Rasens gemytt er stort sett meget godt, men det er en bestemt hund som også kan bli egenrådig hvis den får anledning til det. Den kan bjeffe en del, særlig hvis den står mye i gård eller bånd. Det sies ofte om den sorte elghunden at den er striere i gemyttet enn den grå, men det er nok først og fremst et spørsmål om hvordan den oppdras og behandles.

Den svarte elghunden er glad i mosjon og er lett å holde i form. Jevnlige turer i skog og mark helt fra valpestadiet legger grunnlaget for en fin tur- og jaktkamerat. Rasen brukes stort sett som ledhund på jakt.

Eksteriør

Kjennetegnene er en velbalansert og harmonisk kvadratisk bygget kropp, opprettstående spisse ører, halen stramt opprullet over ryggen, sort kort, glinsende pels, stolt holdning, spenstig og atletisk. Noe hvitt på bryst og tær er tillatt.

Norsk buhund 

Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Opprinnelse

Norsk buhund regnes for å være direkte etterkommer etter hundene til de første bosetterne her i landet. Fra de eldste arkeologiske utgravingene er det funne rester etter spisshundtyper.

Navnet "buhund" har den fått fordi den opprinnelig er gårds- og gjeterhund. Den ble brukt til så vel storfe som småfe, ja, endatil reinsdyr og svin, og i mange områder av Norge fantes det en buhund på hver gård. Ofte holdt de til i fjøset og ble sendt med buskapen som gjeter på beite om dagen.

I begynnelsen av dette århundret var rasen i sterk tilbakegang, blant annet fordi utenlandske hunder ble importert til Norge og utkonkurrerte buhunden. Heldigvis så noen det alvorlige i situasjonen og satte i verk et omfattende arbeid for å redde denne særegne rasen.

Planmessig registrering, kontrollert avlsarbeid og deltakelse på Norsk Kennel Klubs utstillinger førte til at rasen fikk et oppsving og dannet samtidig grunnlaget for den moderne buhunden. I 1920-årene ble det vanlig med buhundutstillinger i forbindelse med de statlige småfesjåene. Dette var nok en viktig faktor for å øke interessen - spesielt i "sauefylket" Roglaland var det et aktivt miljø for å redde rasen.

De senere årene har antallet nyregistrerte valper av norsk buhund ligget på 100-150 per år. Norsk buhund er derfor en fåtallig rase som helst bør øke i antall for at det fortsatt skal kunne drives et sunt og effektivt avlsarbeid på den.

Eksteriør

Norsk buhund er en typisk spisshund under middels størrelse. Den er velbygd med kvadratisk kropp og tett, glattliggende hårlag.

Ørene er spisse og oprettstående og skal i form og størrelse passe harmonisk med hodeformen. Halen bæres opprullet over ryggen. Det er to hovedfarger på buhunden - blakk eller svart. Den blakke varierer fra det helt lyse til det mer rødgule, med eller uten sorte hårspisser.

Det er ønskelig med en ren og klar farge. De svarte skal helst være ensfargete, men hvitt som bliss, brystflekk, halsring og på poter er tillatt. Øynene skal være så mørke som mulig og harmonisere med helhetsinntrykket.

Skulderhøyde for hannhunder er 43-47 cm og 41-45 cm for tisper. Vekten skal være tilpasset hundens størrelse.

Bruksegenskaper

Tradisjonelt har buhunden vært en gjeterhund, og den blir foretrukket av mange som sauegjeter, spesielt i store sauedrifter.  Hunden brukes også noe til jakt, blant annet på elg.

På grunn av dens gode evne til å lære har man etter hvert også tatt den i bruk på andre måter. Innen lydighet og agility gjør stadig flere seg bemerket.

At rasen også brukes som førerhund og narkohund i England, skulle si litt om dens rekkevidde og muligheter. En buhund er en trivelig og god familiehund, og er som regel blid og trofast mot alle. Den er svært energisk av natur og trenger mye mosjon og aktivisering. Myten om at den er "ei gneldrebikkje" har nok oppstått på grunn av hunder som ikke er tilfreds med aktivitetene og utfordringene i hverdagen.

En fornøyd buhund er ofte en rolig og hengiven hund.

Norsk lundehund

Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Opprinnelse

Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på sjøfugl over store deler av Norges kyst. Vi vet ikke sikkert hvor gammel den er, men vi har beskrivelse av lundefangst med hund som er over 400 år gammel.

Lundehunden har vært et viktig ledd i næringsveien langs norskekysten. Hunden jaktet ved å gå inn i reirene i trange bergganger og steinurer og hente ut levende fugler.Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og du ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover.

Fra 1850-årene gikk man over til å fange lundefugl med nett. Dette, samt generell avfolkning av fiskeværene på Nordlandskysten førte til at det store behovet for lundehunder forsvant.

I Måstad på Værøy, hvor forbindelsen til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og jakttradisjonene knyttet til dette hundeholdet. Herfra fikk ekteparet Christie på Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstiden og de avlet fram et større antall hunder.

Under andre verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad. Bestanden på Værøy ble da fornyet ved hjelp av hunder fra Christies oppdrett.

Valpesyken rammet senere Østlandet også, og mot slutten av 1950-tallet var stammen nærmest utdødd. Eleanor Christie tok imidlertid nok et krafttak for rasen og fikk i 1960 fem hunder til Østlandet fra Måstad. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere, og rasen ble reddet.

Eksteriør

Lundehunden er en liten sisshund med skulderhøyde på 32-38 cm. Hannhunder er markert kraftigere enn tispene. Kroppsformen skal være rektangulær slik at hunden er noe lengre enn den er høy.

Pelsen har vanligvis brun farge med hvite tegninger. Hårlaget er middels lant med glatt og mørk overpelse. 

Anatomiske særtrekk

Lundehundens anatomiske særtrekk gjør den spesielt interessant i bevaringsarbeidet. Spesielt for lundehundene er at de skal ha seks tær på alle fire bein.

På forlabbene er det fem tre-leddede og en to-leddet tå. Til ekstratærne er det utviklet gode muskelapparat, slik at de får en praktisk funksjon.Det ytre øret kan foldes sammen, slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden arbeider i trange bergganger. Hunden har stor bevegelighet ved at skulderleddet er utformet slik at forbeina kan føres rett ut til siden, mens nakkeleddets fleksibilitet gjør at hunden kan bøye hodet bak på ryggen.

Dunker

Opprinnelse

Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Dunkeren har fått sitt navn etter opphavsmannen kaptein Wilhem Conrad Dunker, som i første halvdel av 1800-tallet krysset ulike støverraser. I 1902 ble "Specialklub for Norske Harehunde" stiftet. Samme år ble harhundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund.

I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. I utgangspunktet var dermed avlsbasen bred og uensartet. Et karakteristisk kjennetegn ved dunkeren har alltid vært den "droplete" (gråskimlete) fargen og blåhvite iris ("glassøyne") som er vanlig i rasen, selv om standarden også tillater andre farger.

Under annen verdenskrig var det dårlig etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. Men i årene etter krigen sted interessen for rasen krafig.

Den holdt seg oppe frem til 1970-årene hvor man antar at konkurransen fra utenlandske hunder var hovedårsaken til at interessen igjen sank merkbart. På 1980-tallet var dunkeren svært homogen og jaktlig sett meget god. Men til dels kraftig innavl hadde gjort at de fleste hundene var for nært beslektet.

I 1987 søkte derfor avlsrådet for dunker om innkryssing av andre raser, men søknaden ble avslått.  I 1989 ble det imidlertid gitt grønt lys for noe innkryssing.

Dette har gitt rasen en langt bedre genetisk variasjon og helse, samtidig som de gode og typiske egenskapene er ivaretatt. De senere årene har antallet nyregistrerte dunkervalper i Norsk Kennel Klub variert mellom 130 og 180 i året.Dette tallet er såpass lavt at rasen bør øke noe i antall for at det fortsatt skal kunne drives et sunt og effektivt avlsarbeid på den.

Eksteriør

Dunkeren er en middels stor, tydelig rektangulær hund som skal være kraftig og sterk, men ikke for tung. Hodet skal ha god lengde, skallen skal være svakt hvelvet med markert nakkeknøl og tydelig, men ikke dyp eller skarp stopp.

Ørene er middels høyt ansatt og hengende. Iris kan ha forskjellige farger hos "droplete" (gråskimlete) hunder. Middels lang hale bæres rett eller svakt hevet og buet. Pelsen er rett og stri, tett og ikke for kort.

Fargene skal være svart og blakk med hvite avtegn, eller "droplet" (gråskimlet) med blakk og hvite avtegn.Overveiende svart eller hvit farge og for varme brunfarger er uønsket.

Høyde for hannhunder 50-55(57) cm, og for tisper 47-53 cm.

Bruksegenskaper

Dunkren regnes som en god harehund.Den samarbeider godt og nært med sin eier ute i skogen og fører en tydelig los.Målet for avlsarbeidet har alltid vært å befeste de beste egenskapene i den gamle norske harehunden - som var en hardfør og robust hund med utmerket gemytt.

I dag fremhever jegere dunkerens spesielt sterke poter. De tåler is og skare godt slik at jegere kan fortsette jakten der andre harehunder må melde pass. Den utmerker seg også ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull.

Mange dunkere har gjort det svært godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en utmerket kombinasjon av jakt- og familiehund. Med sitt gode gemytt og åpne vesen er den derfor også lett å trene.

Haldenstøver

Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Opprinnelse

Den norske støverrasen har sitt ankerfeste ved Halden. Der ble den fra siste halvdel av 1800-tallet avlet frem gjennom krysning av foxhounds fra England, beagle og lokale støvere.

Avlsarbeidet ga tidlig en støvertype med et visst ensartet preg som kunne danne grunnlaget for en rase, men det var hele tiden problemer med en smal avlsbase. Hundepest i 1931 og andre verdenskrig holdt på å knekke haldenstøveren, men entusiaster fikk fart på avlen igjen etter krigen, og i 1952 ble den godkjent som egen rase.

Nå steg interessen for rasen og det ble kåret flere championer, men allerede fra 1956 falt interessen og rasen har aldri vært stor og tallrik.Til tross for at det alltid har vært en liten populasjon er det ikke registrert betydelig omfang av arvelig sykdommer (for eksempel HD) i rasen.

De senere årene har antall nyregistrerte valper av haldenstøver hos Norsk Kennel Klub ligget på mellom 10 og 20 i året. Antallet regnes for faretruende lavt, og må øke betraktelig dersom rasen skal sikres en livskraftig fremtid.

Eksteriør

Haldenstøveren er middels stor, rektangulær og kraftig, men ikke tung. Hodet er middels stort med svakt hvelvet skalle. Nakkeknøl og stopp er lite markert. Ørene er hengende og middels høyt ansatt. Halsen er forholdsvis lang og kraftig.

Pelsen er todelt med tett underpels og kort, rett overpels. Halen rekker omtrent til hasene og bæres lavt.Fargen er oftest hvit med svarte flekker og mindre, rødbrune tegninger på hode og bein.

Ønsket høyde for hannhunder er 52-60 cm, og 50-58 cm for tisper.

Bruksegenskaper

Haldenstøveren er en god jakthund med god jaktlyst og et vennlig vesen. Den utmerker seg ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull. Mange haldenstøvere har gjort det godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en fin kombinasjon av jakt- og familiehund.

Med sitt gode og åpne vesen er den lett å trene.

Hygenhund
Norske raser
Foto: Vibeke Brath

Opprinnelse

Hygenhunden har fått sitt navn etter prokurator Hans Fredrik Hygen. Fra 1830 og utover bodde han på Ringerike og begynte å avle på lokale støvere.

I 1839 flyttet Hygen til Romerike og tok da i bruk hunder herfra i avlsarbeidet. Sønnene til Hygen førte farens oppdrettsarbeid videre, og spesielt den ene sønnen, A.B. Hygen, var meget aktiv. Han deltok i opprettelse av Specialklub for Norske Harehunde i 1902, og var sentral i utformingen av den nye standarden for rasen som kom samme år.

Dette året ble også hygenhund og dunker definert som to adskilte raser. Årene før og etter første verdenskrig var vanskelige for hygenhund- og dunkeravlen.  I årene 1925-1934 ble rasene slått sammen av NKK, selv om Norsk Harehundklub var sterkt imot denne sammenslåingen. Etter at avlsarbeidet på hygenhund tok seg opp igjen i mellomkrigstiden ble rasene igjen skilt.

Det ble nå drevet et godt avlsarbeid for hygenhunden, og ved annen verdenskrigs slutt sto det bra til med rasen. Hundene viste gode jaktegenskaper, men noen av linjene var plaget med aggressive hunder.

Neste krafttak for rasen ble gjort i 1970-årene gjennom innkryssing av dunker, samtidig som det ble arbeidet mye med å spore opp flere gode hannhunder for bruk i avlen. Siden har det vært fire nye innkryssinger med dunker i tidsrommet 1993-1996. I 2000 og 2002 ble det gitt tillatelse til to kull med finsk støver, og sist et kull med hamiltonstøver i 2006.

På denne måten har man fått utvidet rasens avlsgrunnlag. De siste årene har antallet nyregistrerte valper av hygenhund hos Norsk Kennel Klub ligget på mellom 30 og 40 i året. Antallet regnes for svært lavt, og det bør øke for å sikre rasen en livskraftig fremtid uten fare for innavlsproblematikk.

Eksteriør

Hygenhunden har mye til felles med dunkeren, både i opphav og egenskaper, men viktige eksteriørtrekk er forskjellige. Der dunkeren skal være lang, skal hygenhunden være noe kortere. Hygenhunden skal være middels stor og kraftig, men ikke tung. Høyde for hannhunder er 50-58 cm. Tispene skal være 47-55 cm.

Hode og snute er noe kortere og bredere enn hos dunkeren, og skal være måtelig kileformet.Hygenhunden må ikke ha glassøyne (blåhvit iris).

Ørene skal være hengende og middels lange. Halen når til hasene og bæres noe buet. Pelsen er tett og glatt. Alle fargekombinasjoner er tillatt, men den vanligste er rød bunnfarge med hvite tegn.

Bruksegenskaper

Hygenhunden er en dyktig harehund med et vennlig gemytt. Den er lett å lære opp, den begynner tidlig å jage og den har god jaktlyst. Som familiehund er den som regel rolig og fin å ha i hus, og den er grei å trene.

Sikring av de norske rasene for fremtiden

Den viktiste sikringen av de norske hunderasene er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av hver enkelt rase. Med unntak av norsk elghund grå er alle de norske rasene utrydningstruet, og NKK jobber sammen med de forskjellige raseklubbene for å snu denne uheldige utviklingen

Det er blant annet etablert en sædbank for alle de norske hunderasene hvor frossen sæd langtidslagres. Prosjektet er et samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter.

Målet er at sædbanken skal inneholde sæd etter ti hunder fra hver av de syv norske rasene.

Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år, og kan tas i bruk ved for eksempel akutt krise i en rase eller ved behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.

Du kan bidra til å sørge for at de norske rasene overlever ved å velge en av de norske rasene dersom du har tenkt å kjøpe hund - dette er selvsagt forutsatt at du ønsker deg en hund med de egenskapene som de forskjellige norske rasene har.

FacebookTwitterPinterestGoogle+EmailMore

Hovedsamarbeidspartnere